På begynnelsen av 1800-tallet var Norge sterkt preget av dansk innflytelse i skriftspråket og i dagligtalen. Et dansk skriftspråk gjorde det vanskelig for opplæring og var årsak til at flertallet av befolkningen leste og skrev dårlig.
Sentrale personer i denne språkdebatten om vi skulle ha norsk eller dansk, var Ivar Aasen og Knud Knudsen. Deres felles motiv var det nasjonale. Begge mente at Norge ikke var selvstendig uten et eget skriftspråk. Et skriftspråk som var nokså likt dagligtalen kunne hjelpe til at de som ville lære seg og skrive fikk det lettere. Hovedpunktene til disse to sentrale personene var at Aasen ville skape et helt nytt, norsk skriftspråk basert på bygde dialektene i Norge. Men Knudsen derimot ville bruke norske ord og vendinger i diktningen sin, i stedet for danske. Litt etter litt, skulle han arbeide med å fornorske det danske skriftspråket med utgangspunkt i dagligtalen hos de høyere sosiale lag i byene.
Aasen mente det var viktig å ta vare på det norske språket som hadde utviklet seg gjennom århundrer. Derfor reiste han rundt og samlet på de forskjellige dialektene Norge hadde å by på. Et viktig prinsipp som motiverte Aasen til å basere seg på bygde dialektene var at skriftspråket måtte løsrive seg helt fra det danske. Årsaken til dette var at Aasen var talsmann for bøndene og mente at norsken skulle bli bygd opp på all den "originale" norske kulturen.
Knudsen derimot var opptatt av språket ikke skulle variere så mye mellom bygdene. Løsningen var å få et ortofont skriftspråk; et skriftspråk med rettskriving og staving som var så nær "den dannede" uttale av ord som mulig. Derfor ville han fornorske det danske skriftspråket med de dannede klasses dialekt. Sitt første gjennombrudd fikk han i 1862 da Stortinget vedtok hans forslag om å endre eller kutte ut overflødige bokstaver.
Disse to språk retningene har skapt mange debatter oppigjennom tidene.
